En særdeles god bok som fortjener oppmerksomhet, er Bergtatt av Henrik Svensen. Boka kan med første øyekast virke som en sær og smal bok, men det er den ikke. Den handler om fjell, og det må man kunne si er et stort og bredt tema. Fjell er jo jordas ryggrad.
Det er gitt ut en rekke bøker om ulike fjellområder, men denne boka er annerledes. Henrik Svensen har skrevet en utrolig god tekst som lett og underholdende forteller om hvorfor det fins fjell på jorda, hvordan fjellene ble til, hvilken rolle fjell og natur har hatt opp gjennom historien og hvilken betydning fjell har for folk — før og nå. Og fjell har selvsagt en helt spesiell posisjon hos nordmenn. Å dra til fjells gir en frihetsfølelse og byr på utfordringer av ulik art. Fjell er vakre og imponerende og kan ta pusten fra oss. Arne Næss og Peter Wessel Zapffe mente for eksempel at man skulle være helt stille når man sto og så utover et fjellandskap. Man oppsøker fjellene med ærbødighet, man skravler ikke eller lager unødig bråk av annen art.
Henrik Svensen er geolog, og deler av boka handler naturlig nok om fjellenes geologiske historie og beskriver teorier for hvordan fjellene oppsto ulike steder i verden. For eksempel i Norge. Han skriver at dagens landskap blant annet er et produkt av hvilke bergarter som befinner seg på overflaten. Harde bergarter gir høye fjell, mens bløt skifer ofte fyller flatt landskap. Det er forskjellige teorier for hvordan ulike fjellkjeder har blitt dannet, og man får innsikt i en spennende vitenskapshistorie. Geologi kan være vanskelig å forstå, men Svensen er en god formidler.
Svensen som friluftsmann har imidlertid et ikke helt uproblematisk forhold til fjell. Han vil gjerne bli en ekte fjellmann, men har stor respekt for ekstremtopografien og finner det vanskelig å prioritere tilstrekkelig med fritid til å leve i ett med naturen og å oppsøke de store utfordringer. Og noen nederlag blir det i forsøket på å oppnå drømmen om diverse bestigninger, for eksempel drømmen om å komme til topps på Mont Ventoux i Provence, på sykkel. Asfalterte veier snor seg oppover, og strekningen er en av sykkelverdenens mest ettertraktede prøvelser:
Den hete asfalten sugde alt moment ut av hjulene. Et par turgåere kom ut fra en sti fra venstre side, trolig på vei mot toppen de også. Jeg passerte paret og deres langraggete hund i så lav fart at de må ha tenkt på muligheten for at sykkelen kunne velte over dem. Jeg orket ikke å hilse og fortsatte videre med munnen stivnet som i en varig grimase. Den franske filosofen Roland Barthes’ karakteristikk av fjellet som “En ondskapens Gud, en syklistenes despot” kom til sin fulle rett. Hvorfor hadde jeg ikke tatt beina fatt?
Drømmen om å nå toppen per hjul pulveriseres i takt med at kroppens edlere deler blir bedøvet og musklene overanstrengte. Det gjelder å kjenne sin begrensning, men heldigvis virker tyngdekraften som den skal, og det går greit å trille ned igjen.
Trond Berg Eriksen skrev mye bra om boka i sin anmeldelse i Aftenposten nylig, og jeg slutter meg til at boka er steinbra. Her er mye kunnskap å hente, og man blir enda mer begeistret for fjell av å lese boka. Fjell er magiske, og denne boka er en hyllest til det opphøyde!
Det er bare å innse NÅ, før det blir for sent og bare mas, at den årlige hendelsen som heter jul, snart er her. For alle som yter en viss motstand, og det må være lov, er det med en smule bekymring vi tenker på gaver, stappfulle butikker og slikt som gjør at svetten renner, toppetasjen blir rødflammete og det kommer irriterte lyder ut av munnen. Men jeg vil jo fremstå som en person med orden på jule-livet, da. Så selv om kakebakingen ikke engang er på planleggingsstadiet, og det hadde seg slik at noen pakker med meierismør hadde funnet veien til kjøledisken her om dagen, grabbet jeg disse til meg. Alle skriker jo etter dette gullet, og jeg er en person som lar meg påvirke… Man er redd for at serinaene i år skal tuftes på Melange, har jeg skjønt. Katastrofe. 
Og trollkatten måtte man holde unna hus og fjøs. Den stjal melka fra kyrne, som den spydde ut hjemme hos heksa. Trollkatter ble laget av heksene. Oppskriften var ni filler som var stjålet og i ulik farge. Disse skulle bindes sammen til et nøste som heksa dryppet tre bloddråper på etter at hun hadde skåret seg i venstre lillefinger. Deretter måtte hun si Nå har jeg gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Trollkatter var gjerne svarte eller grå. For min del hjelper det godt på julestemningen med Gråpus der hjemme som stjeler melka fra glasset og dessuten har lagt seg til uberegnelig atferd nå i desember med biting og kloring. En liten trollkatt er hun, men hva blir jeg da? Heks? Jula hadde i hvert fall et snev av mystikk og spenning før i tida, og jeg ivrer litt for muligheten til å sette en ekstra spiss på årets julefeiring.
Eldre mennesker blir liksom litt borte, og få hører på hva de har å si. De har gått ut på dato. Som Mia Berner sier i boka Mormormonologene: “Jeg tenkte at, jo visst er jeg gammel, men dessuten noe mer. Jeg trodde jeg var folk.”
Boka er kanskje litt for stor til å bære med seg ute, men er utmerket på hytta og i heimen, for bedre å lære seg artene eller bare få bekreftet at det var den fuglen man hørte på siste utflukt. Eller ha den på kontoret, som pausekos, for å få en liten følelse av at man er et helt annet sted. Tenk at en enkeltbekkasin låter så forskjellig fra en kvartbekkasin … Det er faktisk fascinerende, og jeg fleiper ikke. Bildene er for øvrig utsøkte, det er sjelden å se en slik bok med gjennomgående høy kvalitet på bildene. Jeg tar den med på hytta i sommer, så kan jeg kanskje teste ut om granmeisa blir stuss når jeg spiller av en granmeistrudelutt…
Med eller uten hodeplagg – 19 muslimske kvinner i Norge forteller her utilslørt om sitt forhold til religion, familieliv, sex, tilhørighet, ja, det meste som er vesentlig i livet. Det har naturlig nok resultert i en mangfoldig bok med temaer som spenner vidt. Noen er for eksempel veldig opptatt av tro og lar religionen invadere de fleste gjøremål, andre praktiserer sin tro i mindre grad. Ganske mange av damene er opptatt av hodeplagg og hva ikke-muslimer tenker om kvinner som er tildekket. Flere forteller at de besluttet seg for å begynne med hodeplagg i voksen alder, og uten at dette var et krav fra familien. Noen forteller at de føler ubehag ved å bevege seg utendørs etter at beslutningen om å bære hodeplagg er tatt, i redsel for at andre skal tro de er undertrykte muslimske kvinner uten muligheter for å realisere egen vilje. Og et av målene med boka er akkurat å nyansere det stereotype bildet mange har av muslimske kvinner som offer og som en homogen gruppe. Boka lykkes godt med det. Bidragsyterne ønsker å vise at de først og fremst er individer, ikke bare muslimer, og det slår en som leser at dette er ressurssterke mennesker, fra familier som er opptatt av sine døtres ve og vel, og kanskje var det vanskelig for redaktørene Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan å få kvinner med mer begrenset frihet til tastaturet? Innledningsvis skriver redaktørene at verden over er det mange muslimske kvinner som hever sine stemmer for å bli hørt og respektert, de er lei av patriarkalske fortolkninger av koranen og hindringer som blir laget med utgangspunkt i de hellige skriftene. Boka kan således ses på som et bidrag i en felles kamp, og kanskje vil vi oppleve noen av disse kvinnene blant dem som står på barrikadene her i landet for muslimske kvinners rettigheter? 
Det er vanskelig å forestille seg flere års helvete i en ugjestmild jungel – som gissel, men nå kan vi lese historien til Ingrid Betancourt som ble kidnappet av FARC-geriljaen i 2002. Og med hånden på hjertet, en lignende historie har jeg aldri lest før! Boka 
Testing, testing … Jeg har testet en kokebok som er helt ny og fremstår en smule annerledes, selv om man også her får en del veldig tradisjonelle oppskrifter (som fårikål, terteskjell, medisterkaker og RULLEKAKE!). Det er imidlertid kokkens grunnholdning til mat som er ok. Halvorsen mener det er for mye jålete mat der ute. Her skal vi i hvert fall få slippe ”det lekre” skummet (eller spyttet, som en venninne kaller det) som pleier å dukke opp på tallerkenen når man spiser ute på såkalt bedre restauranter, tenkte jeg. Skum er ut, og man blir ikke mett av det. 
Hva kan være mer aktuelt å lese akkurat nå enn en bok om araberne? Som bestilt kommer Eugene Rogans bok The Arabs ut i norsk oversettelse. Boka åpner eksotisk som bare det med kalifer, sultaner, storvesirer, janitsarer, mamelukker og ottomanere … og det er faktisk underholdende å lese om 1500-tallets ottomanske erobringer, der den moderne ottomanske hæren med krutt og musketter nedkjemper middelalderske mamelukker som fremdeles kun svingte det gammeldagse sverdet.
